Når Bjørnstjerne var i Søgne, var der alltid fest...

Nå er det gamle museet på Lunde nettopp flyttet til Søgne gamle prestegård. Det står der i enden av Prestegårdshaven og pynter opp i all sin prakt. Du all verden så pent det ble! 

Ildsjeler fra Hagelaget har sørget for at det bugner av blomster og farger der borte. En fryd. De ansatte står på. Bravo! Stedet er tilnærmet fullkomment, spør du meg. 

Innbefattet dette er at nå som drivhusene er borte, kan vi endelig se de vakre bygningene på SGP fra brua – nydelig under heia i en svak skråning oppover.

Men det er en ting som ennå mangler der borte: Bjørnson: En tydelig markering av at her på Søgne var Bjørnstjerne Bjørnson (BB) hele 13, tretten ganger.

  

Fra 1855 til 1867 kom Bjørnstjerne til Søgne for å besøke sine foreldre, prestefolket Peder og Elisa, og sine søsken Mathilde Cathinka (1834-1865, sykelig, begravet ved kirka), Anine Louise Ambrosia (1836-1879, telegrafistinne), Peter Elias (1838-1906, jurist), Emilie (1841-1929, prestefrue) og Carl Fredrik (1844-1880, ingeniør, bygde det første meieriet i bygda og distriktet). 

Det er mye historie rundt BB på Søgne. For mange år siden skrev jeg en egen bok om hans mange opphold her, hva han gjorde, hva han skrev og alt han fant på. Han var med i høyonna, fløtte tømmer i elva og fløy med Søgne-jentene: 

- Jeg tror jeg er på vei til at blive forlibt, skriver han til vennen Petersen i København. 

– Men, jeg tror det går over .. 

Hvilken Søgne-jente var det, mon tro, som gjorde inntrykk på ham? Her, her i Søgne skrev BB sitt bidrag til verdenslitteraturen, novellen Faderen (1859), og her fullførte han bondefortellingen En glad gutt samme år, bare for å nevne noe. 

Her er en meget talende fortelling vi har fra Hermann Tofteland, f. 1848, Søgne, som tjente som gårdsgutt på prestegården i 7 år:

«Markus Stousland, kirketjeneren, var fast slakter på Prestegården, og når høstslaktingen skulle foregå var det meget arbeid som skulle gjøres, særlig for tjenestepikene, men alt arbeid foregikk under munterhet og spøk. 

En gang hadde Markus slaktet en stor okse og hengt den opp på en av krokene i skjulet. Fru Bjørnson hadde gitt ordre til husjomfruen, frk. Gjertine Regine Wold, om at hun måtte gå ut og undervise pikene om «ribbing» av tarmer og lignende. 

Som hun stod der og forklarte, kom dikteren Bjørnstjerne med et sterkt tau, smøg det om livet på frk. Wold, og før noen visste ordet av det, hang hun på kroken og sprellet ved siden av oksen: 

- Tror du det er bare deg, Markus som har rett til å henge kjøtt på krok, spurte Bjørnstjerne. 

Under det spetakkel der ble, kom fru Bjørnson ut for å se hva som var på ferde. Hun gikk på morgentøfler, men hadde stukket et par tretøfler utenpå, for der var så mye søle i gården. Dikteren fikk se henne og ropte: - Kom mor, nu skal vi danse «Hamburger Skotakk»!

Moren strittet imot, men Bjørnstjerne trev henne, trallet og danset ut på gårdsplassen og prøvde helst å komme ut i de verste sølepyttene, der hoppet og danset de så søleskvettene stod om dem. 

Gamle Bjørnson kom ut fra kontoret da han hørte levenet, og da han fikk se opptrinnet, lo han så han stod helt krokete av latter. 

Når Bjørnstjerne Bjørnson på besøk i Søgne prestegård, var der alltid fest, og han kunne gjøre og lade som han ville. Enhver og ikke minst hans foreldre så opp til ham. Han var snill mot tjenerne og var de fattiges venn, og han hadde et varmt hjerte mot dem som hadde det vondt. Han gav med glede sin siste skilling han eide og grov etter flere i sin tomme lomme.» 

Vi som bor i Søgne nå, bør markere at denne fantastiske mannen var så mye her. Vi laget et Bjørnson-rom i 1991, det ble pakket vekk etter en stund på grunn av plassmangel. Vi prøvde veldig sterkt i 1997, men fikk ikke medhold av kommunen. Vi prøvde ganske sterkt igjen i 2017, men heller ikke da fikk vi den nødvendige gehør: Bjørnson var ikke lenger aktuell...

Han! Dikterhøvdingen. En av de største personer som har levd i Norge. Mannen som skrev vår nasjonalsang. Han som satte premissene for norsk kulturdebatt i over 50 år. Han, et Amnesty International i egen person lenge før denne organisasjonen kom til. Den eneste nordmann som prompte kunne få et avisinnlegg inn i de største avisene i Frankrike, Tyskland og Italia og så videre.

Altså: SGP er tilnærmet fullkomment nå. 

Men en ting mangler ennå, Å markere Bjørnstjerne Bjørnson! 

Søgne bygdemuseum ble 12 juli åpnet for publikum. (Foto: Jon Aamodt, arkiv)

Jostein Andreassen er lokalhistoriker og savner en skikkelig markering av dikteren Bjørnstjerne Bjørnson på Søgne gamle prestegård. (Foto: Nicolai Prebensen, arkiv)