Lokalhistoriker Jostein Andreassen skriver i dette sommerbrevet om ville planter i Søgne. (Foto: Jostein Andreassen/Nicolai Prebensen, arkiv)

734 arter ville planter i Søgne

  Redaksjonen
  03. aug. 2020
  21:21
Av Jostein Andreassen.

Planten du ser på bildet, med det noe merkelige navnet fargeginst, er meget sjelden. Som navnet også kan fortelle, har den vært brukt til plantefarging. Morsomt å tenke på at britiske konger i middelalderen brukte denne blomsten i sitt skjoldemblem. 

I 2012 fant jeg den nær Vaglebrygga, ved Lillevaglen, i skråningen 10 meter nord for brygga. Nå er den forsvunnet derfra. Men i fjor dukket fargeginsten opp igjen i et industriområde her i bygda. Siden den er svært giftig, sier jeg ikke mer. 

Nå står den imidlertid gul og fin i sin fulle blomst, utvilsomt er den vakker. Forekomsten er den eneste i tidligere Vest-Agder og temmelig sikkert også på Sørlandet. For mange år siden ble den sett i Dypvåg ved Tvedestrand. 

Artikkelen fortsetter under annonsen.
Annonse

Allsidig flora
I 1966 begynte jeg å registrere den ville blomsterfloraen i Søgne - alle høyere planter, dvs. bregner, blomster og trær. Alle disse kalles karplanter, fordi de fra rota og opp har ledningsstrenger (kar), på en liknende måte som vi har blodårer rundt om i kroppen i en sirkel rundt hjertet. Er det noe i veien med slike hos oss, har jo vi hjerte- og kar-sykdommer. Moser, lav og alger er ikke med i kategorien planter, selv om de er interessante nok. For de har ikke kar, men tar opp vann med hele seg.

Trålet bygda
Jeg var veldig aktiv fram med planteregistreringen fram til 1984. Da hadde jeg trålet bygda, alle øyer og holmer medregnet. Det tok fryktelig mye tid, men var tilsvarende gøy og jeg ble i en svært god form. Det passet bra at jeg tidligere hadde drevet med friidrett (løping) og hadde gode bein. Jeg brukte kart, var høyt og lavt og klatret også opp i bratte skrenter for å finne etter sjeldne bregner. På det mest aktive på 1970-tallet var jeg dessuten formann i Norsk botanisk forening, Sørlandsavdelingen som driver med slikt også rundt om på hele Agder. En slik forening har eksistert siden tidlig på 1960-tallet. 

Grenser
Noe av det gøyeste var å finne nye grenser. Plantene er egentlig omtrent som oss, vi kunne også kalle dem sørlendinger, østlendinger og vestlendinger. De siste vokser nedover Vestlandet og er liker milde vintre og fuktige somrer. De prøver å strekke sin utbredelse østover mot sørspissen. De klarer de, kanskje. Firtann, en raring i tette tuer i lepeblomstfamilien, stopper på Ålo. Østenfor er trolig gjennomsnittstemperaturen om sommeren for høy for denne planten, en halv grad kan være avgjørende.

Blankburkne, ei vestlandsbregne som vokser i bratte overheng, stopper på sin ferd østover i ei grotte i ei livsfarlig fjellside på Uvår, og en tilsvarende ekte vestlending som klengelerkespore, en liten slyngplante, vil ikke lenger øst enn til under en heller på Songvår.

Østlendinger som blåveis, marianøkleblom, fagerklokke, osv. stopper opp på sin ferd mot vest på våre breddegrader, den førstnevnte til Nakkestadskogen i Austad, Lyngdal. Tilsvarende sørgrenser er det ikke så vanskelig å finne, vi bor jo så langt mot sør. Så jeg har saktens en del sørgrenser på samvittigheten. 

Fjellplanter 
Ytterst i skjærgården vokser dessuten typiske fjellplanter, de finner vel igjen noe av det hardføre klimaet igjen der og har overlevd der siden istiden: Molte (riktignok uten bær), fjelltjæreblom, rosenrot, heistarr, heisiv, osv. Pussig det også: Voksested for eksempel Uvår. Neste forekomst nordover: Åseralsheiene. 

En drøm
En gang opplevde jeg alle botanikeres drøm: Å finne en ny plante for Norge: Det var et lite stusselig halvgras som vokser på Hallandvig, latinsk navn Carex spicata, subsp. (underart) lamprocarpa, bleik piggstarr  ble navnet i floraen. For min del kaller jeg den selvsagt bare for søgnestarr og er fin å slå i bordet med overfor kverulanter. 

Morsom hobby
Blomster er vakre. De kan lukte godt, smake likedan og mange har en spennende forhistorie. Morsom hobby, dette! Interessen har ført meg over hele Norge og store deler av Vest-Europa. Øyene Øland, Gotland i Sverige og Saaremaa i Estland er favoritter. Alpene er ikke bare fantastiske naturmessig. Dovrefjell med sin spennende flora likedan. 

Søgnes flora i farger
De lokale undersøkelsene førte til at jeg ble meget godt kjent i min egen hjembygd. Rundt 1980 laget jeg på oppdrag av Søgne kulturstyre et Søgneherbarium: 513 pressede planter herfra, dessuten noe vi kalte Søgnes flora i farger, fire bind med i alt 100 av de morsomste ville plantene. Her var det fargebilder og grundig omtale av historie og bruk, voksested, etc. Disse albumene ble levert til Søgne bibliotek og alle skolene, herbariet bare til biblioteket. I boka Søgne før og nå, bind 4, står navnet listet opp på alle plantene jeg fant, hyppighet, voksested, etc., da 685 arter i alt. 

Nå 734
Siden har jeg fulgt med og registrert nye arter som er kommet hit på ymse vis. Pr. 2020 er det 734 av Norges ca. 2.000 som er registrert her, medregnet den omtalte fargeginsten og min venn Asbjørn Lies funn av dverggylden og tusengylden på Herøya. 

Andre planter, som for eksempel planter knyttet til kalk, må vi til den andre sida av Breviktunellen for å finne, det såkalte Oslofeltet. Men en behøver slett ikke dra så langt. På øyene utenfor Tvedestrand eller på Lista er floraen litt annerledes morsom enn her, trolig p.g.a. klimaet. 

Høllebrygga!
Noen små historier til slutt, de fleste blomster har jo sin egen: En spansk botaniker fant i 1796 en ny blomst for vitenskapen oppe i Andesfjellene. Han kalte den opp etter direktøren for botanisk hage i Madrid, Galinsoga og plantet et eksemplar i Kew Gardens-hagen i London. Dette var veldig ærefullt, tenk å få en plante oppkalt etter seg! 

Snart begynte imidlertid planten å spre seg utenfor bedet. Så utenfor byen, så over til Frankrike og Tyskland. Her ble Galinsoga et fryktelig plagsomt ugras. Stakkars direktør Galinsoga! Det engelske navnet ”Quick weed” passet sannelig  godt. Tyske myndigheter satte opp en ”Polizeiverzeichnis” overfor den: Ser du denne planten, så riv den opp øyeblikkelig! Ja, så godt spredte den seg at i 1978 fant jeg den i bedet til et gartneri i Søgne. Den vokste også i blomsterbedene på Knuden litt vestenfor oss. Nå kan du lett finne denne blomsten i steinbedene på Høllebrygga, sjekket her om dagen. 

Hølleveien!
Slik er det i mange tilfeller. Et annet eksempel: Noen av de frøene som samlet seg opp i buksebrettene til Napoleons soldater under tilbaketrekningen fra Russland under krigen i 1812, spredte seg raskt da de kom hjem, om de stakkars soldatene kom så langt. Noen av frøene må ha kommet fra steppeplanten Bunias (russekål), et forferdelig ugras: 

Fortvilte bønder rundt i Europa har snakket om at røttene må da sitte fast på den andre siden av jordkloden, så kul umulig er den å rykke opp! I 1978 fant jeg den ved Hølleveien, i Marishola, 200 metyer sør for rådhuset, og der vokser russekålen den dag i dag. En fæl fyr, men vakker gul, Men lukta er som den skjønneste honning. 

En annen riktig fæl fyr er kjempebjørnekjeks, den svære skjermplanten som blir forvekslet med tromsøpalme. Saften er som etsende væske, så ta på den med regntøy og lange hansker! Først i år kom det en offentlig kampanje mot den, men denne har jeg da kuttet vekk langs veiene i årevis. Frøene sprer seg tydeligvis med bildekkene. En annen skurk blant ugrasene i Søgne er den fordervelige burota, som har spredt seg i hundretusenvis. I 1966 var det bare mulig å finne ei eneste tue med burot: Ved gamle Riksvei 40, oppetter den ene stolpen som var foran Gustav Hansens kafe (Central Kafe) på Tangvall! Å, så mye stoff der fins om Søgnes botanikk.

- Denne vakre ville planten bærer det noe underlige navnet fargeginst. Les mer om denne og andre merkverdigheter i Søgne i denne artikkelen, skriver artikkelforfatteren. (Foto: Jostein Andreassen)




Annonse

Publiseringsløsning levert av UENO      Om personvern på www.n247.no