Lever i håpet om å få gå igjen

Henrik Borøy (27) er født og oppvokst i Søgne. Han har alltid vært sosial og hatt mange venner, jobbet offshore og bodde i sin første selveide bolig. Et ganske normalt liv for en mann i 20-årene.

Så skjedde tragedien som skulle endre livet hans. 13 juni 2015 var Henrik på fest med vennene sine. Det var en lørdag, og ikke spesielt varmt til en junikveld å være. 15 grader, ingen nedbør. Det var en fin sommerkveld, men denne skulle ikke fortsette å være det.

Bilen ble liggende på taket. Det var to personer i bilen, Henrik var passasjer. Begge satt fastklemt da nødetatene kom til stedet. Henrik var bevisstløs etter ulykken, mens sjåføren fremstod som tilnærmet uskadet. Både fører og passasjer ble fraktet til Sørlandet Sykehus i Kristiansand.

Klokken 02.28 melder politiet på Twitter at en person er livstruende skadet etter ulykken. Det var mistanke om promillekjøring.

Henrik blir i all hast fløyet i luftambulanse til Ullevål sykehus den natten. Der blir han lagt i kunstig koma. Slik ligger han i en ukes tid, før han våkner.

N247 møter Henrik i resepsjonen på Scandic Hotel Dyreparken torsdag. Han har vært med på Nyttårsaksjonen, en årlig markering for trafikkofre.

- Da jeg våknet fra koma husket jeg kanskje fem minutter av gangen. Jeg fikk en kognitiv hodeskade som gikk på minnet, men hukommelsen har heldigvis blitt bedre og bedre etterhvert, sier han.

- Jeg husker små glimt fra tiden på Ullevål, og jeg minnes at jeg ikke helt skjønte hva som hadde skjedd, men husker at jeg ikke kunne kjenne bena mine. Jeg husker ikke helt hva jeg tenkte da jeg fikk beskjeden at jeg var lam, men nå tenker jeg at det går greit, eller i det minste at det er sånn livet mitt er. De aller fleste som er ute for en slik ulykke kommer i en sjokkfase som varer i rundt tre måneder. Etter at denne sjokkfasen var over for min del, ble jeg ganske depressiv. Det var da jeg forsto at livet var blitt forverret. Men jeg lever i håp om at jeg skal gå igjen, forteller Henrik.

Nøyaktig hva som skjedde er vanskelig å fastslå. Henrik var passasjer i bilen, mens en kamerat kjørte. Slik han har forstått tekniske kontroller, ble ikke fartsgrensen overskredet, men ett hjul havnet i grøften og bilen havnet på taket. Både Henrik og sjåføren var beruset da ulykken skjedde.

- Det første jeg vil si er at ikke kjør bil i beruset tilstand. Det var det som var tilfelle i min ulykke. Både sjåføren og jeg hadde drukket og jeg burde vært voksen nok til å ikke sette meg inn, men det var jeg ikke dengang. Jeg har god kontakt med sjåføren i dag, det er viktig for meg å få frem. Selv om han kom bedre fra ulykken rent fysisk, har han også sine traumer. Jeg vil opprettholde vennskapet for både min egen og hans del. Vi må gjøre det beste ut av situasjonen, sier 27-åringen.

Før Henrik var ute for ulykken, jobbet han offshore. At han ikke kan gjøre det lenger, syns han er noe av det vanskeligste å takle.

- Den muligheten er borte. Foreløpig er det uvisst hva jeg ønsker å gjøre i forhold til jobb i fremtiden, men jeg er så heldig å ha en mor som jobber i en kompetanseavdeling for barn med handikap. Der har jeg vært på besøk. Jeg kunne tenkt meg å jobbe innenfor noe av det samme, lære små barn at man kan ha et godt liv selv om man ikke kan bruke bena.

- Det er de nære relasjonene som betyr noe, sier Henrik.

Henrik har fått en god venn i Ole Rabbersvik, som i en tid har vært engasjert i trafikksikkerhet gjennom Nullvisjonen. De møttes på Sunnaas sykehus. Ulykkene deres skjedde med med kort tids mellomrom.

- Jeg vet ikke om jeg skal si at jeg er heldig som har han, siden vi møttes på grunn av ulykkene våre, men vi har fått et spesielt vennskap hvor vi kan snakke om ting det er vanskelig for andre å forstå. Det er jeg utrolig takknemlig for, så håper jeg ingen trenger å oppleve det samme jeg har vært gjennom, sier Henrik.

Henrik forteller også at etter ulykken er det de nære relasjonene som har betydd noe. Det er de beste vennene som har vært tilstede, sammen med familien hans.

- Det er litt forskjell på vennskapene jeg hadde før og etter ulykken. Det tror jeg selv kan ha noe med at hukommelsen min var så dårlig, og at jeg har vært dårlig til å ta kontakt og initiativ selv. Men de nærmeste og de beste har vært tilstede hele tiden. At jeg ikke har like god kontakt med alle Facebook-vennene mine bryr jeg meg ikke så mye om. Det er de nære relasjonene som betyr noe. Ikke minst familien som har vært der hundre prosent. Det har nok vært tungt for dem, men jeg er veldig glad for at de er der, sier han.

Ingen kan foreløpig si om det er mulig for Henrik å gå igjen. Som han selv poengterer: noen er oppe og går igjen etter tre måneder, mens andre kanskje aldri går igjen.

- Det er veldig individuelt. Jeg merker jo at hukommelsen blir bedre og at kroppen kjennes friskere. Jeg føler meg mer som meg selv for hver dag som går, så håpet er der. Hverdagen er kanskje litt kjip akkurat nå, men jeg tror det vil endre seg med tiden. Jeg har et håp om å få kjøre bil igjen. Får jeg lov til det, blir det lettere å komme seg rundt å treffe folk, sier en optimistisk 27-åring.

Han har bodd for seg selv i rundt åtte år, og bor fortsatt i samme leilighet som før ulykken. Leiligheten ligger på bakkeplan og var allerede så og si tilpasset rullestolbrukere. Det som manglet er nå ordnet.

- Jeg klarer meg helt alene nå. Jeg hadde hjemmesykepleie de første månedene, men fant ut at jeg ville klare meg selv. Neste mål nå er å få lappen tilbake, så bygge hus, avslutter Henrik.

Sist oppdatert 31.05.2022 klokken 08:57 av Nicolai Prebensen

Dette bildet av Henrik er tatt på Sunnaas sykehus, rundt et halvt år etter ulykken på Langenesveien. (Foto: Privat)