– Et nådeløst regime som møter protester med vold og undertrykkelse

Dagene og nettene som i disse årene har vært fulle av lidelse for iranere som lever i Iran, lar seg knapt beskrive. Ja, overalt i verden ser vi fattigdom, korrupsjon, diskriminering, overgrep og ulikhet i mange former. Men det iranske folket lever under et regime der enhver protest mot tapte rettigheter og grunnleggende borgerrettigheter blir møtt med køller, skarpe skudd og giftige hagl. Stemmer blir brutalt stilnet.

Uten rettferdige rettssaker blir mennesker dømt til døden. Regimets eneste påskudd for å legitimere disse umenneskelige handlingene er å anklage demonstranter for å være spioner for Israel. Fra regimets første dager og frem til i dag har tusenvis av unge kvinner og menn blitt begravet på grunnlag av falske og umenneskelige anklager, kun for at makthaverne skal kunne klamre seg til makten noen dager til.

I tidligere år har folket flere ganger gått ut i gatene for å gjøre sine stemmer hørt. Resultatet har vært hundrevis, ja tusenvis, av drepte demonstranter. Likevel ønsket omverdenen ikke å høre. Verdens øyne og ører var lukket. Vet dere hvorfor? Fordi iranerne verken var palestinere eller ukrainere. Hadde de vært det, ville verdens medier og europeiske regjeringer ha overdøvet alt med sin oppmerksomhet.

I dag er over 36.000 mennesker i Iran drept i protester mot levekår, mangel på frihet, urettferdighet, undertrykkelse og korrupsjon. Tusenvis er skadet, og hundrevis har mistet synet etter å ha blitt truffet av hagl skutt av regimets sikkerhetsstyrker. Ofrene spenner fra tre år gamle barn til kvinner og menn i 70-årene.

Familier må til og med betale store summer for å få utlevert likene av sine drepte barn for å kunne begrave dem. De har heller ikke lov til å holde sørgeseremonier. Det finnes et stort antall bilder og videoer som dokumenterer denne virkeligheten.

Blokkerer kommunikasjon

Dette er et regime som blokkerer internett i ukevis for å hindre at informasjon om dets forbrytelser når omverdenen, som stenger telefonlinjer og mobilnett, og som nekter uavhengige journalister adgang til landet. Diktatur er ikke bare et ord, det er en realitet som Khamenei gir konkret innhold.

I dag, for at verden skal forstå at vi dør i stillhet, har vi måttet legge lik oppå lik for å komme nær nok verdens ører til å bli hørt.

Det iranske folk står maktesløse mot en bevæpnet, blodtørstig og nådeløs stat. Med tomme hender kan vi ikke kjempe mot kuler, pansrede kjøretøy og stridsvogner. Smerten er så stor at mange føler seg tvunget til å håpe på hjelp fra fremmede makter for å bli kvitt prestestyrets kreft.

USAs president og regjering har historisk vært hovedmotstandere av Den islamske republikken Iran. Mange mennesker inne i Iran setter sitt håp til amerikansk militær støtte i håp om at dette kan svekke regimet og gi folket et sterkere grunnlag for å bryte det islamske styrets makt gjennom egne handlinger.

Da folkets stemme ble kvalt gjennom internettstengning, forsøkte vi iranere bosatt i ulike land – særlig i Norge – gjennom demonstrasjoner og markeringer i ulike byer å gjøre verden oppmerksom på det som skjer.

Begrenset oppmerksomhet

Dessverre har den norske regjeringen og nasjonale medier ikke vist en tilstrekkelig reaksjon eller dekning som gjenspeiler omfanget av regimets forbrytelser. Norske nasjonale redaksjoner har en avgjørende rolle i å formidle internasjonale hendelser på en måte som gir publikum reell forståelse. Når dekningen av Iran er begrenset, forsinket eller fremstilt i et svært nøytralt og distansert språk, forsvinner den menneskelige realiteten.

I møte med systematisk statlig vold oppleves stillhet, forsiktighet eller manglende kontekst ikke som nøytralitet, men som passivitet. Dette er særlig alvorlig fordi Norge ofte fremhever seg selv som en forkjemper for menneskerettigheter og ytringsfrihet. Når massedrap, brutal undertrykking og dokumenterte overgrep i Iran får langt mindre oppmerksomhet enn tilsvarende hendelser andre steder i verden, reiser det legitime spørsmål om prioriteringer og redaksjonelle valg.

Dersom norske redaksjoner mener at det mangler «tilstrekkelige kilder» eller verifiserbart materiale, vil jeg sterkt oppfordre dere til å ta direkte kontakt med det iransk-norske miljøet i Norge. Mange sitter på dokumentasjon, vitnesbyrd, navn, datoer, bilder og video, samt kontakt med uavhengige journalister og menneskerettighetsmiljøer som kan bidra til grundig og etterrettelig journalistikk. Jeg ber ikke om sensasjonell eller grafisk dekning.

Jeg ber om tydeligere og mer kontinuerlig dekning av drap og undertrykking i Iran, menneskenær journalistikk som synliggjør ofre, ikke bare omtaler «uroligheter», kritisk omtale av Den islamske republikken som styringssystem, ikke bare hendelser løsrevet fra kontekst, inkludering av iranske stemmer, eksperter og menneskerettighetskilder. For mange iranere i Norge oppleves stillheten i mediene som dypt sårende. Det føles som å se at mennesker forsvinner uten å bli anerkjent.

Vi håper at vi snart kan feire i verdens byer og se at det ikke lenger finnes spor av det islamske regimet i Iran, og at vi med full frihet kan bygge et nytt Iran. Dere er alle invitert til vår feiring.

Med håp om et fritt Iran.