En gang Norges største postordrefirma

---

På Tag, omkring en kilometer inne på heia nordøst for Lohne i Søgne, lå en gang Norges største postordrefirma. På det meste var det omkring 30 personer som hadde sin arbeidsplass her.

Søgne: - Det handler om eventyret som ble virkelighet, sier forfatter og lokalhistoriker, Sturla Ertzeid (85).

Mannen bak det som på begynnelsen av 1900-tallet ble Norges største postordrefirma var søgnemannen, Magnus Markussen Lohne. Han ble født på Tag i 1882 av foreldrene Amalie og Martin Tag.

- Det er jo fantastisk at han klarte å gjennomføre det, fra et sted langt inne i skauen, sier Ertzeid med en liten latter.

Lohne var bare 16 år gammel da han i 1898 startet forretningen sin. Det startet med at han begynte å selge frø til bøndene. Men etter hvert ble sortimentet utvidet til alt mulig slags ting og rariteter.

– Når han markedsførte seg brukte han bare Kristiansand S. som adresse. Søgnefolk lo litt av dette, for det var jo langt fra Kristiansand til Tag, sier Ertzeid med et smil.

Etter hvert som firmaet ble kjent over det ganske land, var det mang en handelsreisende, og kunde som vil besøke forretningen.

- Siden det var Kristiansand som var adressen var det mange som fikk litt av et sjokk da de måtte bruke en hel dag for å komme seg frem og tilbake til Tag, forteller 85-åringen.

Den mest vanlige reiseruten var med båt fra Kristiansand til Vaglen i Søgne, og med hest og kjerre fra Vaglen og opp til Tag, nesten en halv mils vei.

- På sommerstid var det sikkert greit nok, men tenk på vinteren med snø og storm, da kunne det nok bli ganske strabasiøst, forteller den engasjerte lokalhistorikeren.

- Til å begynne med ble varene markedsført med dørsalg, og etter hvert med handelsreisende. Men salget gikk skikkelig i været da han Lohne begynte å trykke katalogen, «Den stumme handelsreisende», og spredte den i tusenvis av eksemplarer. I årene før første verdenskrig hadde virksomheten sin storhetstid, og omkring 30 personer var ansatt i postordreforretningen på Tag.

- Varene som ble solgt kom fra både Norge, og andre land i Europa, og spesielt fra Tyskland, sier Ertzeid som spesielt minnes noen forundringspakker.

- De kunne bestilles, men det var også mange søgnefolk som gikk inn til Tag for å handle, og særlig barna likte forundringspakkene. Det ble sagt at det i en av pakkene skulle ligge ei verdifull gullklokke. Det var nok mange håpefulle som reiste fra Tag med forundringspakke i hendene, tror han.

Økt handel måtte nødvendigvis også føre til økt bygningsmasse på Tag. Nybygg ble reist, og folk ble ansatt. Andre etasje i nybygget ble brukt til å huse ansatte, mens noen måtte skaffe seg hybel på Lohne. De som jobbet der hadde også kosten på stedet, god solid bondekost.

- Jeg tror det var en trivelig plass å jobbe. Jeg har i alle fall aldri hørt noe annet. Jeg husker også Lohne godt fra tiden etter krigen. Han var litt fyldig, og hadde dype brune øyne. Det var nesten noe utenlandsk med ham, beretter Ertzeid.

I tiden under, og etter første verdenskrig, dabbet salget stadig av. Men han solgte fremdeles julekort i flere år etter andre verdenskrig.

- Han var på postkontoret på Lunde før juletider, og leverte pakker med julekort som ble sendt til forskjellige steder rundt landet, minnes Ertzeid.

Under andre verdenskrig fikk også Tag en rennesanse.

- Da innbød Lohne til dans på Tag. Dette hadde tyskerne forbudt. Men langt inne på heia var det ikke noe særlig fare for å bli oppdaget. Jeg gikk masse på heia under krigen, men sjelden, eller aldri, møtte jeg på tyskere. De likte ikke å gå dit i frykt for å bli angrepet. Så på Tag kunne folk danse og feste i fred, forteller han.

At Lohne var et forretningstalent av de sjeldne er det liten tvil. Å bygge opp det som i sin tid var Norges største postordrefirma fra et sted langt inne på heia vitner om det.

- Han snakket også både tysk og engelsk., og var selvlært. Han døde i 1957, avslutter Sturla Ertzeid.