Påskekrim: Funnet i strandkanten

DEL 1: Påskestemning i Høllen

Påsken hadde kommet til Høllen. Det var typisk Høllevær. Solglimt og småkald vind fra havet. 

På Høllebrygga vandret et par hytteeiere fra Rogaland. De var nylig ankommet Søgne for å klargjøre hyttene sine for sesongen. Akkurat nå var det is fra nærbutikken i Høllen som måtte testes.

 – Takk for i fjor, hørtes utenfor butikkdøren. 

De to mennene fra Stavanger var innom Høllen i sine raske båter. Som om de eide brygga.

Lokale Høllefolk spaserte på strandstien mellom Høllen og Åros. Vinden viste tydelig at det fortsatt var slutten av mars og starten av april på kalenderen.

Det var ikke varmt. Ikke egentlig. Men søgnefolk liker å tro det, kastet jakken og angret etterpå. 

– Nå er det vår, sa den ene mannen fra Stavanger i det han kom ut av nærbutikken med en stor softis, blått strø på den ene siden og tuttifrutti på den andre. 

– Isen min gjenspeiler stortinget, blått og tuttifrutti, sa mannen bestemt, før han slukte isen i en fei og sammenlignet det politisk. 

– Vi sluker jo alt de sier, ikke tro på en ting!

Ved nærbutikken kjøpte folk kaffe, softis og småpratet om det samme som alltid: været, båter og ting kommunen hadde brukt penger på.

Som den elektriske rutebåten.

Den elektriske rutebåten lå fortsatt ved brygga. Stille. Nesten demonstrativt stille. Som en dyr hemmelighet ingen helt visste hva de skulle bruke til. Den lå der pent fortøyd. 

– Den går ikke, men den koster, sa en. 

– Det er vel det som er planen, svarte en annen. 

– Den har kostet mer enn hele Høllen, sa en forbipasserende tørt.

Samtidig ankom bussen fra Nodeland. En buss som ikke fantes før, i hvert fall ikke på denne ruta. Ironien var ikke til å ta feil av.

En mann gikk av og spaserte mot restauranten i Høllen. 

– Buss til Nodeland, ja. Men til Kristiansand? Nei, det ble visst for dyrt, lo en dame og så bort på rutebåten.

Likevel var det noe annerledes denne dagen. 

Døra til rutebåten Olavsund sto ikke helt lukket, og noen mente å ha sett folk gå om bord tidligere.

Langs Høllesanden gikk folk tur. Den langgrunne stranda lå der elva rant ut, og diskusjonen var i gang før lunsj.

På en benk satt tre eldre menn og diskuterte det evige temaet: 

– Det heter Søgneelva, sa den ene bestemt. 

– Songdalselva, svarte en annen. 

– Det er samme vannet, mumlet den tredje og tok en slurk kaffe.

Like bortenfor, på piren ved Høllebrygga, svingte biler ut for å se det stille vannet, det samme synet hver gang. Noen måtte bare svinge ut på piren, det hadde de tross alt alltid gjort.

En lokal ungdom kjørte litt for raskt på piren. 

– Det er ikke en racerbane! ropte en eldre mann. 

– Slapp av, skrek ungdommen. 

– Du slapper av når du lærer deg å kjøre, svarte den eldre mannen bestemt.

Den eldre mannen hadde jobbet med båter i Høllen så lenge folk kunne huske. Litt skarp i kjeften, men uunnværlig når noe ikke fungerte. Han hjalp til, forklarte og var aldri redd for å si ifra.

Denne dagen var han i konstant bevegelse.

Gjennom ettermiddagen beveget han seg mellom folk. Hjalp en student med en båt som nylig var malt. 

– Ikke ta på rekka, sa studenten tydelig. 

– For sent, svarte den eldre mannen, som nå hadde fått maling på hendene.

Han kranglet også med en eldre, pensjonert fisker: 

– Du skylder meg fortsatt en motor! ropte den pensjonerte fiskeren. 

– Du skylder meg fortsatt sannheten om den, svarte den eldre mannen.

Ved brygga så han en båt bevege seg mot land.

– Du må ikke gi gass før du har kontroll! ropte han til en hytteeier fra Stavanger som forsøkte å legge båten til ved brygga.

Båten skar litt skjevt inn mot brygga, men det var god plass. 

– Jeg har kontroll! Jeg har gjort dette i årevis! svarte stavangermannen irritert. 

– Ikke her, tydeligvis, sa den eldre mannen tørt.

Flere rundt lo. 

Ikke alle.

Stavangermannen fylte bensin og gikk deretter mot restauranten i etasjen over nærbutikken.

Så kom bussen fra Nodeland igjen. Den trillet gjennom rundkjøringen. 

En kvinne gikk av og gikk mot restauranten.

Den kjente mannen gikk motsatt vei og stoppet opp da han så kvinnen. 

– Du her? 

– Ja. 

Kort. Ikke vennlig.

Utover kvelden roet det seg. Noen gikk hjem.

Men ingen hadde lagt merke til at den eldre mannen hadde forsvunnet.

Det var først senere, da et par gikk langs Høllesanden, at de oppdaget noe i vannkanten: en kropp.

Alarmen gikk, også ved brannstasjonen på Salemsveien. 

Brannkonstabel Ahlsen var først på stedet, som han som regel er når alarmen går.

Han så på sporene, på klærne, og så i retning båthavna i Høllen.

Deretter ankom politietterforsker Mille Satsen, som snudde seg mot Ahlsen: 

– Han havnet ikke her av seg selv.

– Nei, her er det noe som må løses, og svaret er nok like i nærheten, svarte Ahlsen.

Del 2 av påskekrimmen publiseres tirsdag

Påskekrimmen er utarbeidet etter et utgangspunkt fra KI, der N247s redaksjon har bearbeidet og tilpasset innholdet lokalt.