«Er jeg så ille da, Vidar, Morten og Sigurd?»
Jeg er opptatt av gode kommunale tjenester. Gode tjenester for alle i byen, fra Søgne til Tveit og fra Songdalen til Flekkerøya. En mulig kommunedeling er først og fremst folk i Søgne og Songdalen sin kamp, men den angår oss alle. Jeg tenker verden blir et fattigere sted den dagen engasjerte mennesker ikke får lov til å engasjere seg.
Skal komme tilbake til dette temaet, men først vil jeg bare gi oss alle litt skryt. Jeg opplever ikke at vi er for ufine med hverandre. Snarere tvert imot. Vi går stille i dørene, med mere respekt for hverandre enn det som ble vist i forrige bystyreperiode i Kristiansand, og bedre enn det som var normalen i Søgne Rådhus. Men sånn bør det også være. Vi skal snakke til og om hverandre med respekt. Det synes jeg faktisk også vi skal gjøre overfor byen vår, og alle kommunens 10.000 ansatte. De fortjener ros for den innsatsen de gjør hver eneste dag. Enten de er hjelpepleiere, lærere, leger, brøytemannskap, økonomer, ingeniører eller kommunedirektør. De fortjener ikke å bli mistenkeliggjort for sine motiver, bare fordi fakta ikke passer inn i en aksjonsgruppes narrativ.
Når det er sagt, så skal vi ikke være persilledusker heller, hvor alt kan passere uten at det blir motsagt. Når jeg opplever at en aksjonsgruppe serverer usannheter, unøyaktigheter og faktiske feil, så må det være lov å si ifra. Da er det nødvendig å si ifra. Sannheten er der ute et sted, og den fortjener folk å høre. Jeg forventer kun det samme i retur.
Så er det underlig, men kanskje forståelig, at aksjonsgruppa ikke benyttet anledningen til å gjenta de udokumenterte påstandene sine vedrørende økonomi. Statsforvalteren har allerede slått fast at om noe, så er det sentrum som sponser Søgne og Songdalen, ikke omvendt. «Søgne som rikere» enn Kristiansand er også grundig motsagt de siste dagene. Det burde ikke ha vært nødvendig, for allerede Statsforvalteren har formidlet dette. Sitat: «Kunnskapsgrunnlaget Statsforvalteren har lagt fram gir ikke grunnlag for konklusjonen om at Søgne og Songdalen vil få en bedre økonomi enn Kristiansand etter en eventuell deling.» Sitat slutt.
Dette er nok et hardt slag for reverseringsgruppa, for mange har dessverre trodd på unøyaktighetene deres, og bygd sitt standpunkt på nettopp dette. Forhåpentligvis er det slutt på det nå. Det er en ærlig sak å være tilhenger av deling, men da bør man også være ærlige om konsekvensene.
Hadde Statsforvalteren sagt at en deling ville gitt bedre tjenester, og at det ville være verd å bruke 270-400 millioner og 3-5 år på en omorganisering av 10.000 mennesker, så hadde jeg helhjertet gått inn for deling. Men Statsforvalteren sier det motsatte. Jeg håper alle som skal avgi stemme leser Statsforvalterens «Konsekvenser av en deling», side 12 i Kunnskapsgrunnlagets kortversjon.
Her er et par utdrag:
«Søgne og Songdalen vil ikke kunne ha spesialiserte utviklingsenheter etter deling, og Kristiansands gjennomføringskraft vil bli svekket.»
«Det er risiko for at tapte muligheter nå vil medføre redusert økonomisk utvikling i en lengre periode. Det er ikke gitt at et slikt etterslep kan tas igjen i ettertid.»
«Et vedtak om deling vil etter alt å dømme medføre at kommunens organisasjon blir innadvendt i delingsperioden, og mindre aktiv i sin regionale utviklingsrolle.»
Men aller mest inntrykk gjør det å høre historier fra Søgne og Songdalen. Fra folk som ønsker å bli i dagens kommune. Familier med barn med spesielle behov har fått en ny hverdag i dagens kommune. Idretten og frivilligheten melder om bedre rammevilkår og bedre praktisk støtte fra kommunen. Folk som har opplevd mobbeproblematikk i skolen vil ikke tilbake. Cafe Leons hjerterom, som betyr så mye for mange faller ved en deling. Hjelpemiddelsentralen yter bedre tjenester til folk. Jeg har skrevet om dette tidligere, og skal ikke ta hele regla en gang til.
Det tegner seg et bilde hvor de som virkelig trenger sterke kommunale tjenester ønsker å beholde dagens situasjon, mens de som akkurat nå ikke trenger det i samme grad, har lettere for å kreve sin «egen» kommune. Det er noe å tenke gjennom, når man skal avgi sin stemme.
Selvfølgelig gjør det også inntrykk å høre om dem som ønsker å ha en omsorgsplass i sitt nærmiljø. De fleste av oss har et forhold til det på en eller annen måte. Det er et ømt og vanskelig tema. I dag jobber 13% av arbeidsstyrken i omsorgssektoren. Innen 2060 må denne andelen være på 31%, for å opprettholde velferdsnivået. [Kilde: Finansdepartementets Perspektivmelding] For vi blir stadig flere eldre. En dag står kanskje valget mellom en plass med tilpasset medisinsk tilbud 20 minutter unna, eller ingen plass i Søgne eller Songdalen. Jeg tror de fleste da vil velge Strømmehaven, Vågsbygdtunet, eller en av de mange andre, gode, plassene i dagens kommune. Hvis ønske er der, og det er ledig kapasitet, så kommer muligheten til å flytte «hjem».
Det er også enkelt å forstå frustrasjonen til dem som opplever seg overkjørt, og at det har vært en dårlig prosess fra ende til annen. Nå blir det folkeavstemning, og forhåpentligvis bidrar den til å oppheve stemplet som tvangssammenslått. Da er «feilen» rettet, og det bør være mulig for alle å gå videre i livet sammen. For en kommune handler i bunn og grunn om kvaliteten på kommunale tjenester til befolkningen, og ikke grenser i et kart.
Men ja. Søgne og Songdalens innbyggere har de beste forutsetninger for å ta utmerket vare på seg og sine, og det gjør de best ved å stemme nei til deling.
Axel Gjellestad
Engasjert innbygger, opptatt av gode kommunale tjenester.
Les også:
