«Nå går det heldigvis den rette veien»
Jeg ble veldig overrasket når jeg ble ansatt i Søgne kommune i 2010 i det som i dag defineres som Livsmestring. Vi hadde en dyktig daglig leder, men over hennes nivå var det ingen styring eller plan på noe. Ansettelser ble gjort utifra hvem man kjente eller om man hadde familiære forbindelser. Kjenner til en ansettelse som ble foretatt uten at det var ledig stilling, det ble bare ordnet og en ble ansatt helt uten utdannelsen stillingen fordret mens det var flere godt kvalifiserte søkere. Her ble klager galant ignorert som vel var en normalitet på den tiden.
Jeg ble ganske raskt ansvarlig for hjelpemidler og etterspurte ved flere tilfeller videreutvikling på feltet og ønsket å ta i bruk velferdsteknologi for å bedre tilværelsen for våre bruker. Dette fikk jeg tilbakemelding på ikke var et område det var noen ønske å satse på siden det ikke var noen i ledelsen som hadde kompetanse på området. Når det handlet om hjelpemidler var det de med ressurssterke foresatte som kom først i køen, resten måtte vente og ofte veldig lenge. Noe fikk vi til, men da måtte vi bruke fritiden på å lese oss opp og finne alternative løsninger.
Så var vi så heldige å få bli en del av storkommunen Kristiansand. Da begynte ting å skje. Plutselig hadde vi en fremdriftsplan å jobbe etter, vi hadde ryddige ansettelsesprosedyrer og gode webbaserte alternativer på alle plan for å redusere alle papirer og gule lapper. Jeg og flere med meg fikk sponset videre utdannelse på universitetsnivå, vi startet å jobbe med velferdsteknologi og ASK (alternativ supplerende kommunikasjon) og nå sto jeg plutselig ikke alene, men i et sterkt fagmiljø med støtte i fra USHT og UIA både i Kristiansand og Grimstad og veldig tung og god kompetanse hos daglige ledere, enhetsledere og videre oppover i systemet.
Med denne kompetanse økningen og den gode tilretteleggingen som vi har idag både når det gjelder hjelpemidler, velferdsteknologi og ASK er vi idag i stand til å kunne gi våre brukere et bedre tilbud, flere og bedre alternative løsninger som gir brukerne våre mer privatliv og økt mestring og, ikke minst, en mye bedre arena å jobbe i.
Jeg kan ikke forstå at noen kan ønske å gi alt dette fra seg, da det er helt sikkert at om Søgne går tilbake og stiller seg helt alene som en egen liten kommune, vil vi miste disse godene. Samtidig er det flere av mine kolleger som signaliserer at de, i så fall, vil søke seg til Kristiansand. Hva har vi da? En liten bygd med like mange personer som trenger hjelp, men vi mister fagmiljøene, vi mister kompetansen og vi mister personalet som trengs for å gjøre jobben.
Jeg er helt sikker på at folk vil fortsette den gode utviklingen vi har, for nå går det heldigvis den rette vegen.
Med vennlig hilsen Tore Slettebø
Hjelpemiddelansvarlig, ressursperson velferdsteknologi og teknisk koordinator ASK ledergruppe
