Donevannet og Korset i Roligheda: Roligheda, hvor er nå det?

Jo, ved Søgne gamle prestegård er der et veikryss. Kjører eller sykler du noen hundre meter til endes i veien mot Berge, kommer du til en ganske god bomvei. Ta denne, grei å sykle på, anslagsvis to kilometer. Da kommer du til Roligheda, aller innerst ved Donevannet. 

Olaf Romsvik (f. 1916) brukte en slik a-endelse på stedsnavnet Roligheda, og han var sannelig lokalkjent. Da jeg intervjuet ham for lenge siden, var det tydelig å merke en dialektmessig påvirkning fra Kristiansand. Eksempel: Der jeg sier sanden, havnen og bollen, hører jeg ofte sanda, havna og bolla av byfolk. 

Olaf bodde i flotte Romsviga lenger ute, men før Langenesveien kom ca. 1955, måtte folkene i Svensviga, Vognsneset og Romsviga ro eller gå langs vannet inn til Roligheda om de skulle til kirke og så ta skogsstien fatt videre vestover. Nå er denne blitt til en vei. 

Olaf fortalte at da han var gutt, var det hans jobb å stenge stemmen i bekken fra Donevannet. Nå har veien forandret en del av dette utløpet. Men bekken kunne demmes opp og gi kraft til et vannhjul. ”Gaarden Romsvigens Elektriske Anlæg” ble satt i drift så tidlig som vinteren 1915 (mot 1917-22 stort sett ellers i bygda, fra Søgne kommunale elektrisitetsverk i Tverråna). 

Innretningen i Romsviga var nok ikke svære greiene (”2 leder likestrøm 110 V, 1 generator 0,64 kW, 11 glødelamper 0,3 kW. Utført av ing. [Georg Lorents] Ditlefsen, Søgne” [1884-1972]), men den skaffet strøm og lys til bolighuset og sikkert også litt til faren Hans Jørgens lille dør- og vindusfabrikk. Denne mannen var en glimrende forteller, synd jeg ikke fikk spurt ham ut, men han døde allerede i 1961. Min bestemor var fra nabogården Vognsneset, så jeg traff ham, men ble for sent ute. Det fortelles imidlertid at selveste Vilhelm Krag kom roende fra Havbukta for å lytte til Hans Jørgens fortellerkunst.

Vel,vel, da lille Olaf skulle legge seg, så måtte han som sagt først opp og stenge av stemmen. Det var hans jobb. Han fortalte at om han gikk fort tilbake til huset og opp trappa til gutteværelset, varte strømmen i lampa akkurat så lenge at han så vidt kom under dyna. 

Hvorfor heter det Donevannet? ”Fordi det doner sånn!” var svaret fra Olaf. Et ”don” er når isen sprekker opp, og en underlig lyd forplanter seg bortover isen i en viss fart. Olaf mente det ”donte” mer i dette vannet enn i andre vann. Dette hørtes jo litt suspekt ut, men foreløpig har jeg ingen annen forklaring. I alle fall kunne han berette at før veien kom, var det en fin bestand av regnbueørret under fjellene på østsida.

Både Olaf, Else Helene Larssen fra Steindal lenger ute og Langenes-folk fortalte meg om korset i Roligheda. Men det var vanskelig å finne. Else Helene og Ove Pettersen visste råd, de kom og gravde det fram av molda. Det var i 1992. For at folk skulle finne det igjen, markerte vi det mellom fire store steiner, det befinner seg anslagsvis 60-70 meter vest for gapahuken og 10 meter inn en markert sti fra nordsida av veien. Der er tydelig meislet inn et kors i et flatt fjell, hver strek er ca. 40 centimeter. Nå er bare en av de store markeringssteinene tilbake. 

Hvordan oppstod så dette korset? Hva var foranledningen? Lokalhistorikeren Peter Lunde forteller at det var ”tvo hjurdingar (to gjetere) frå Berge som slost um eit bytte”. De skal ha holdt på til de ble liggende døde. Lunde skriver at de ble gravlagt i ”Kjørrgardsmyra”. Jeg vet bare om en eneste myr ved det navnet, og det er like vest av Linnåsen. Underlig, en kan spørre seg om dette er så lenge siden at disse to ble ansett som mordere og at de da ikke ble gravlagt på den ordinære kirkegården? 

Ta i alle fall en titt på korset neste gang du er i Roligheda. Du kan som sagt ta inn fra Berge, likeledes fra Kilen på Langenesveien eller via Feievannet (vis a vis Stokkelandsskogen) og over nydelige Nomeheia til Paulines heller og så opp. Flotte turer, som anbefales!   

Sist oppdatert 04.08.2020 klokken 23:11 av Nicolai Prebensen

Korset som Jostein Andreassen beskriver i denne artikkelen. (Foto: Jostein Andreassen)