Flekkerøy: Jarle opplevde seksuelle overgrep som barn, levde videre et liv i rus, sus og dus frem til han ble pappa som 37-åring

Vi sitter på grei avstand i en åpen garasje på øyas vestside, kloss ved huset han og kona Jane leier, der Mæbø møter Kjære. Det er lørdag, utenfor er det overskyet og bare pluss de fem. Når Jarle Holseter begynner å fortelle sin historie om sin barndom og hans videre liv, begynner det samtidig å lave ned dråper fra oven. 

Gutten, som er født i Kongsvinger i Hedmark, skulle videre vokse til i Aurskog Høland kommune. Men i stedet for å få en trygg og god oppvekst hjemme hos mor og far, ble det et liv med seksuelle overgrep fra en familiekjenning, det ble fyll og slåssing i hjemmet, og både ambulanse og lege ble hyppig tilkalt. For han sjøl skulle det videre handle om et liv i rus, sus og dus, og en blanding av de tre nevnte, kom samtidig også skammen. Den var vanskelig å takle etter hvert som årene løp. Fastlege og tre psykologer skulle også bli hans følgesvenn videre.

- Oppveksten var kort og godt et rent helvete, for å si det litt pent, sier Jarle, mens han trekker godt ned et dypt drag fra rullingens, før han på ut-pusten igjen begynner å fortelle en snau to timers lang og dramatisk historie om sitt liv. Helt frem til han ble pappa som 37-åring. I dag er han 51.

Det begynte da han bare var syv år gammel, og de seksuelle overgrepene skulle vare i to år fremover.

- En eldre mann, en kjenning av pappa ble etter hvert dømt for seksuelle overgrep mot 11 barn. Den yngste jenta var fire år, og den eldste var en gutt på 17 år. Jeg var en av dem. Han gav pappa alkohol akkurat når han ønsket det, og det ble nesten daglig. Jeg turde ikke si noe om overgrepene. Pappa ble rasende hvis jeg nevnte det for ham. Bare han fikk spriten sin var alt greit. Mine ukentlige besøk til den pedofile eldre mannen, var, selv om det i dag hørtes sprøtt ut, tryggere enn å være hjemme med en pappa som drakk og grisebanket mamma.

- Da han fikk dommen, lød den på de 40 dagene han hadde sittet i varetekt, og ferdig med det. Retten mente at det var barna som frivillig besøkte han, og at vi også fikk penger for dette. Det ble jo samtidig kalt for barneprostitusjon. Sett sånn, ble det jo etter hvert det vi drev med, sier Jarle, og berømmer mammaen sin for at hun anmeldte den ekle mannen.

- Etter at en kamerat hadde sladret hjemme, åpnet jeg meg. Da pappa fikk høre at mamma hadde tatt dette videre, fikk hun rundjuling av pappa.

I samme periode reiste han og enkelte kamerater med buss til Tøyenbadet, som jo på den tiden, og i følge Oslo-pressen den gang, var en yndet plass for pedofile og et møtested med barn.

- Vi var jo bare guttunger, 8-9 år gamle. De hjemme brydde seg døyten om hva vi barn gjorde. Der var det fyll og slåssing, og jeg orket ikke å være der. Så vi brukte tida til å tjene noen kroner, og vi gikk hjem med disse ekle mennene. Fryktelig å tenke på i dag. Skammen kan jo ta knekken på en. Det har den også gjort med gutter jeg har kjent, sier Jarle alvorlig.

Og han snakker om skilsmisser, og han nevner selvmord.

Hjemme ble det slutt mellom foreldrene, og Jarle måtte vekselvis bo hos dem begge. Men da han skulle begynne i syvende klasse, hadde mamma valgt å reise til Kristiansand og Vågsbygd, og det ble Fiskå skole videre. Jarle ble med i IK Våg, og han var såpass god med ball at han ble kretsmester med de grønne og hvite. At han også fikk plass på kretslaget var en fjær i hatten.

Så ble det første år på videregående inne i sentrum. Det ble lite skole, det ble hasj og drikking. Fotballen ble lagt på hylla, og et liv i rus, sus og dus ventet.

- Jeg fikk 8.000 kroner i skolestipend. Da var veien kort opp til Baneheia for å kjøpe hasj, sier Jarle, og smiler litt, selv om han så langt fra er stolt over sitt tidligere liv.

- Jeg har jo for lengst fått tilbake et annet perspektiv over livet mitt, sier han, og nevner at han var med i den gang kjente «Suppa-gjengen» som herjet Voiebyen, og han bodde også hele tretti av årene i Søgne.

Vi kunne ha skrevet så mye mer, men fortsettelsen hadde blitt blåpapir. Mammaen ble psykisk syk av alt hun hadde opplevd, hun drakk masse, og døde for flere år siden. Pappaen døde for fire år siden.

- Jeg gikk ikke i begravelsen hans. Det fortjente han ikke, sier Jarle, som i dag er glad for å bo på øya, glad for å være gift her ute, og onsdag kom sønnen på besøk fra Lista. Han skal være her i påska.

For ti år siden var Jarle med og stiftet organisasjonen «Utsattmann». Der er han daglig leder, og 5. mars hadde de 10-års-jubileum, blant annet med et stort møte i Niels Aabels Hus i Tordenskjoldsgate. Her stilte også ordfører Jan Oddvar Skisland opp. Møtet ble noe redusert grunnet startfasen av all prat om koronaviruset som kom snikende, men det ble greit gjennomført.

- Det er mørketall der ute når det gjelder seksuelle overgrep av gutter og menn, og la det være helt klart;

- Menn syter og tørr ikke å snakke om dette i forhold til det kvinner gjør. De er mer åpne. Det å gå alene med slike stygge barndomsminner over lengre tid, er farlig. Det vet jeg, og det både hører og ser jeg på min ferd som daglig leder i «Utsattmann» i dag. Det er mørketall der ute, så jeg ber inderlig folk som sitter inne med noe, om å ta kontakt. Vi er gjeng mannfolk som vet hva dette er, og vi vet hva dere eventuelt måtte ha på hjertet. «Utsattmann.no» er adressen. Så kan du lese deg videre, sier Jarle Holseter.

Jarle Holseter tok i mot ordfører Jan Oddvar Skisland til jubileumsmøtet 5. mars i år. (Foto: Arild Hansen)

Bannere som var satt opp i forbindelse med 10 årsjubileet 5. mars i år. (Foto: Arild Hansen)