«Reisen til Slaraffenland»: Vilhelm Krag og Søgne Gamle Prestegård

I en tidligere artikkel har jeg pekt på at vår aller største kulturpersonlighet gjennom tidene, Bjørnstjerne Bjørnson, hadde en svært nær tilknytning til Søgne (gamle) prestegård. 

Men utenom Havbukta, det hadde også vår egen sørlandsdikter, Vilhelm Krag. 

Rundt 1990 gikk jeg gjennom alle årgangene av Oslo avisen " Tidens Tegn" som kom ut i Vilhelm Krags levetid. Her var han nemlig en flittig skribent. Så der var jammen mange skjulte skatter, og den artikkelen jeg hoppet høyest i stolen av, var den som stod i avisen for lørdag den 17. november 1928: 

Krag tar her fram noen gode barndomsminner. Blant dem er besøkene på Søgne prestegård. Hans far, stortingsmann og veiingeniør Peter Rasmus Krag (1825-1891), var nemlig en gammel venn av presten i Søgne på 1880-tallet, Heyerdahl. 

At Krag skulle ha hatt noe med Søgne (Gamle) Prestegård å gjøre, var til da totalt ukjent. Og det er jo blitt spesielt morsomt, siden stedet ble et stort, flott kultursenter og tusenårssted for bygda vår. Og per 2020 lever det og blomstrer som aldri før!

Artikkelen har beholdt sin opprinnelige skriftform, men - aa- er blitt forandret til - å -. 

«Prestegårdsidyllen», Af Vilhelm Krag.

"Der kommer en snodig Doning skomplende henover den ronde Brulegning; det skal visst betyde en Slags Kalesjevogn; men gammeldags er han som alle Hauane, rummelig, ja som et helt Hus og med små jernbeslåtte Hjul, som dondrer i Steinskalkene, så det gnistrer af dem. 

På Kuskebokken sidder en Mand, han er vel så rar som Vognen. Han er iført en forhenværende Kavai [lang frakke for menn med  skulderslag], som er stadset op med flade sorte Tøiknapper og sorte Snorer over Brystet; og disse sorte Knapperne og Snorerne er rent hjerteløse fordi de åbenbarer hvor Kavaien er grønsket og så rent avfældig. 

Men så har han rigtignok et rødt Lommetørklæde stikkende frem fra den ene Sidelommen; og det er såsandt flot og moderne nok; for det er rigtig et Selmerlommetørklæde, de kalder; Statsminister Selmer og hele hans Ministerium står afbildet på den røde Dug [denne statsministeren måtte gå av fra sin stilling på 1880-tallet]. Det skal være en Ære og en Opreisning for dem, som netop er dømt af Rigsretten; men der er dem som synes det er en tvivlsom Ære at blive brugt til at snyde Næsen i. 

Er Doningen rar og Kusken besynderlig, så er Hestene alligevel det snodigste af det hele; det er to bittesmå Tingester, grå som Rotter og ikke stort høiere end en skikkelig Kjyr. Men saa smeldfede! Det er bare saavidt de kan rikke sig af Flækken; de er nemlig sprekkeferdige af Havre. 

Hele Byen kjender dem; det er Prestehestene fra Søgne. De kommer ikke til Byen uden at de skal hente Gjæster til Provsten Heyerdahl; snaut nok da! For han er så øm om disse to Parhestene, Provsten; han tager tilslut Livet af dem med sin Ømhed, for de har naturligvis ikke godt af at stå på Stalden i det evindelige og æde Havre uden at faa Motion. 

Provsten Heyerdahl og min Far har kjendt hinanden siden de var Smågutter; derfor kommer de tykke Præstehestene pæsende og stønnende gjennem vor Gade [Østre Strandgade] og stanser foran vor Dør både Sommer og Vinter; om Vinteren haler de på en Sluffe som er ligeså svær og rar som Kalesjevognen. 

Disse turene til Søgne Prestegård! Å, det er som Reiser til Slaraffenland! 

Dagen begynder noget så uhørt som at vi får Kaffebræt på Sengen og alle mulige søde og krydrede Kager til Kaffen; og hele Dagen igjennem er det den deiligste Mad jeg kan drømme om, og så er det Fjøset og Hønsene, og den lille Fossen [Søgnefossen], hvor vi kan fiske Småørret, og hele Skauen; den er skræmmende vild for os små Bygutter. 

Og så er det Provsten selv; kort og trilrund og immerblid og altid har han den lange Merskumpiben i Hånden, og altid ærter han min Far så han bliver så vond at han bander midt i Prestegården! 

Sligt et godt Barndomsminde hænger i; det kan ikke udryddes; når nogen snakker om Prestegårde paa Landet, går der, så sandelig den Dag idag et sentimentalt Søkk gjennem mig, fordi jeg må huske på de to forædte Hestene stabbende op på Tunet foran Søgne Prestegård og Provsten Heyerdahl stående tyk og smilende i Døren og vifte med sin mageløst lange Merskumpibe. ( ... ),"

Johan Frederik Schwabe Heyerdahl (1817 1892), var sokneprest i Søgne fra 1876 - 1892. Han var fra Nord Fron i Gudbrandsdalen, nabobygda til Vågå, hvor dikterens farfar i sin tid var prest og hans barn da vokste opp, deriblant Peter Rasmus. 

Her har nok Heyerdahl og Peter Rasmus Krag blitt kjent. Sistnevnte bosatte seg senere, på 1860-tallet, i Kristiansand der sønnen Vilhelm Krag ble født i 1871. Ikke lenge etterpå ble Heyerdahl sokneprest i Søgne, og de to gamle vennene tok opp igjen kontakten. 

Vilhelm Krag har også en annen tilknytning til Søgne, ikke langt fra nåværende Søgne gamle prestegård: 

Like etter århundreskiftet tok han inn på Husholdningsskolen på Tofteland, kloss i brua, hvor bestyrerinnen Torborg Tofteland sørget for kosten. Her skrev han på sin beste roman ”Thea Marie (1904) og siden ”Sangens om Florens” (1907). Det huset han trolig satt i, ble i 1920 flyttet til Hølleveien. 

Sist oppdatert 21.08.2020 klokken 16:09 av Nicolai Prebensen

Utenom Havbukta (innfelt) i Ny-Hellesund hadde Wilhelm Krag også et forhold til Søgne gamle prestegård. (Foto: Nicolai Prebensen, arkiv)