Vant Flekkerøyprisen: Friluftsjente med vind i seilene

- Leni æ ei sabla spræg dame. Ho æ så flink, å æ heilt rå med det ho driver med, sier Thor Albert Guttormsen på kav Flekkerøy-dialekt. De tre andre medelevene i 8. trinn ved Lindebøskauen ungdomsskole nikker, og er helt enige.

 

N247 treffer en stor og ivrig gjeng med elever nede ved «Krinken», det gamle bygget til NRK ved sjøkanten i Lindebøskauen. Det har bare gått to døgn siden 17. mai, denne litt regntunge, men likevel flotte dagen som Leni Nilsen hadde fått overrakt Flekkerøyprisen, eller Kulturprisen på andres lepper. En pris som henger høyt, og som er like populær hver gang nasjonaldagen feires på øya. 

Prisen er til heder for en person, ei gruppe eller forening som har gjort en formidabel innsats og gjerne gjennom en årrekke.

- Ho fortjente 17. maiprisen. Heilt klart, fortsetter den alltid så blide og hyggelige Thor Albert, mens de samme tre elevene nikker enda mer på hodene, og smiler fra øre til øre.

- Min familie har vært med Leni langt til fjells. Hun er så flink, skyter Lars Cotta Schønberg inn.

Resten av elevene som befinner seg ute på bryggekanten, eller i en av de 15-16 små jollene med seil som skolen disponerer, er sikkert enige, de også.

- Jo takk, det var litt av en overraskelse, så dette satte jeg umåtelig stor pris på, sier Leni.

Hun fikk utmerkelsen etter at hele Norge hadde stemt i «Ja, vi elsker», da en del øyfolk hadde møtt opp ute på Geiderøya hvor 17.mai-komiteen hadde satt sammen et program for dagen.

 

Leni Nilsen er født og oppvokst inne på Klappane på nordsiden av Grim. Hun ble hedret med Bjørnsen til etternavn den gang hun ble døpt, og for å gjøre en lang historie litt kortere, fikk hun gleden av å vokse opp i en familie som var svært aktive i forskjellige idretter. 

Pappa Reidar var et veldig kjent ansikt i skisporten i byen. Han ble æresmedlem i den gode gamle klubben Fagen 32, som hadde tilholdssted oppe i Lilleheia og Storheia på Dalane. Ikke så veldige lange biten fra hjemmet nede på Klappane, hvor jo også de eldgamle «Klappane-bakkene» ligger, og som fremdeles er i bruk. Da de i tillegg laget en alpinbakke mellom de to hoppbakkene på Dalane, ble pappaen med der også.

Mamma Ellen var aktiv i KSK, hun var en ivrig speiderleder, og så var hun instruktør i trimmen i Grim Husmorlag. Og brødrene Tom og Jack drev også med sine idrettsgrener.

- Jo da. Vi var litt av en friluftsfamilie. Helt fra barnsbena av. Hvor mange turer jeg har gått innover i heiene som lå rett utenfor hjemmet, tør jeg aldri tenke på ei gang. Men det ble uhorvelig mange. Og for noen opplevelser og minner jeg har båret med meg. Jeg er evig takknemlig for oppveksten jeg fikk, sier Leni, og sier videre;

- Hadde mine foreldre levd og kunne fått oppleve 17. mai på Geiderøya sist mandag, ville de vært stolte av jenta si. Men, samtidig litt flaue. For de brukte aldri å stikke seg frem. De likte best å jobbe dugnad mer i det skjulte, hvis man kan si det sånn, sier Leni til, mens elevene cruiser rundt i bukta, med litt vind i seilene denne fin-fine onsdagen.

 

Da Leni hadde gjort rent hjemme på pikerommet på Klappane for siste gang, bar det på skole.

- Jeg reiste til Sand i Ryfylke. Der begynte jeg som friluftslærer ved Ryfylke Høgskule. Der var jeg i seks år. Så ble det ti år ved Gullingen leirskole i samme fylke, sier Leni Nilsen videre.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Etter hvert, og ved hjemkomst bar det med årene til Flekkerøy hvor hun flyttet ut til i 1997. Hun hadde truffet øygutten Leif Nilsen, men før de giftet seg, ville de selvfølgelig ta seg en seiltur rundt om på nær sagt alle de hav kloden har å by på.

Og når Leif og Leni sitter hjemme i stua i Hallkjærret på Kjære i dag og mimrer litt, har de mye å se tilbake på. Mannen i huset er en tusenkunstner med malerpenselen, og da Historielaget åpnet sitt nybygg her ute for ei stund tilbake, overrakte han hele fiskeflåten som han hadde ført i penselen til dem.

Etter hvert begynte Leni som friluftslærer oppe på Bringsvær, en heltidsjobb hun hadde i 21 år. I 1999 var hun, sammen med andre voksne ildsjeler fra Flekkerøy, med å dra i gang padleklubben, en plass hvor hun har lagt ned et enormt arbeid til glede for veldig mange store og små øyboere.

- Jeg husker de voksne stod nede på det gamle Bøderiet å snekret sammen en del kajakker, og det var faktisk en flott gruppe som møtte opp til trening, minnes Leni.

Etter hvert ble det ungdomskolen som skulle få gleden av hennes kunnskaper, både til lands og til vanns.

- Jeg har jo hatt veldig mange flotte og flinke elever med meg ut til orientering i skogen, og her i bukta til seiling. Det har vært ei fantastisk reise med skoleungdom som jeg aldri ville vært foruten, sier Leni Nilsen, som fikk følgende hilsen fra medlemmene i padleklubben på deres hjemmeside etter prisutdelingen 17. mai.

 

«Vi i Flekkerøy Padleklubb er veldig glad for ditt engasjement. Uten deg er det ikke sikkert vi hadde eksistert ei gang. Du har øst ut og delt av all din kunnskap til unge og de litt eldre i alle disse årene. Du har planlagt turer både til vanns og til lands både i Norge og Danmark. 

Det seg være i kajakk, kano, skøyter og Ski. Vi setter stor pris på ditt gode humør og evne til å se hver enkelt og hjelpe til når det butter litt i mot når motvinden blir litt i overkant av forventet. Vi ser frem til mange fine turer fremover», står det i hilsenen.

- Du har medvind på Flekkerøy, Leni?

- Jo da. Jeg trives veldig med det jeg har drevet med i alle disse årene, sier jenta som også er kjent for å drive med gruppeturer for de som måtte ønske det.

Senest i fjor sommer tok hun med seg en del jenter og besteg samtlige «fjelltopper» som øya har å by på.

- Natur og friluft er mitt liv. Jeg er jo født inn i det, sier årets populære prisvinner på Flekkerøy.

Leni på bryggekanten nede ved «Krinken». Her hjelper hun en av elevene med jolla. (Foto: Arild Hansen)