«Skjønne Åros strandsti»
«Sprekere sammen med Jostein og Arnfinn»
Når kona og jeg skal ha folk til kaffe en søndag ettermiddag og været er bra, så ber vi dem ofte med på en tur først. Om det er god tid, så kan det godt bli Kvernhusløypa. Ved kortere tidsrom – da selvsagt Strandstien. Dermed blir det både mosjon, frisk luft og en vandring langs sjøen.
Dessuten har disse turløypene så høy kvalitet at de, sammen med den på Kapelløya, sikkert hadde kommet med på en liste over de ti flotteste på hele Sørlandet. Kanskje blant de fem? Tror nå jeg.
For å gå disse stiene er «ein rein vederkvegelse»! Noe så flott! Noe så flott! Kjempemoro at vi har slikt i Søgne. Jeg er så kry. Og folk, de er imponert. Veldig!
Strandstien, som du gjerne også kan sykle, har dessuten det ved seg at turene blir annerledes alt etter som når på døgnet du er der: En vakker morgen, midt på dagen for ikke å snakke om ved solnedgang! Alle er forskjellige. Fint å gå er det også når du får en frisk bris rundt ørene og bølgene bruser. Og ved fjære sjø å se de store sandarealene helt blottlagt: Store variasjoner, store opplevelser for både kropp, sinn og sjel!
Hvordan komme dit?
Like i enden av brua fra Giskedalen og over Søgneelva, kalt Årosbrua (1989), er det en parkeringsplass og undergang for sykkelstien. På sørsida av denne går en sti/vei rett sørover langs utløpet (jf gammelnorsk «áróss» = Åros; dvs elveosen). Først grus, deretter litt betong i kanten mot elva som beskyttelse mot bølgene og så: Noe så sjeldent som ei laaang brygge på pilarer over den grunne sanden ut til der en tar fast grunn. Der dreies plattingen av bord østover og også der nær vannkanten – like til Sandefjellet og Fredriks Aaros’ plass, et minnested for krigshelten/krigsseileren/Linge-mannen Fredrik Aaros fra Åros, bruk nr. 8. Her er det benker, et relieff av Fredrik med god informasjon, m.m. Et nydelig sted! Mer nedenfor.
Herfra kan du fortsette rundt fjellet og følge veien opp til den gamle Årosveien, dreie til venstre og tilbake til undergangen og den nye Årosveien. Eller du kan sette deg på benkene ved minnesmerket og returnere til parkeringsplassen – altså: oppleve det hele en gang til.
Om skribentene:
Arnfinn Håverstad har vært pensjonist siden 2017. Fra 1990 arbeidet han med turstinettet i tidligere Søgne kommune, et arbeid som startet med prosjektene Linnåsløypa og Kvernhusløypa. Senere kom Tinntjønnløypa, Eidsveten, Fåmyra, Linnrgrøvan, Kapelløya, Åros strandsti og flere andre prosjekt. Han har for tiden en deltidsstilling i Repstad Eiendom AS med grønnstruktur og tilrettelegging av turstinettet i Kjellandsmarka. Han er sammen med flere andre pensjonister stadig engasjert i oppgradering og vedlikehold av turstier i bygda.
Jostein Andreassen, f. 1949 er pensjonert lærer, lokalhistoriker, forfatter med mer. Han har blant annet skrevet tre bøker om turløyper i Søgne. Den siste kom i november 2022: «25 anbefalte turløyper i Søgne». Den kan fås kjøpt på Intersport på Tangvall.
Hva ser du?
Noen som bader på sandstranda? Soler seg på sandvollen som har bygd seg opp utenfor stien? Ser du noen fugler, ender, ærfugl, tjeld, måker, svaner? Hva med blomster? På innsida av stien, der den går omtrent øst-vest, vokser marehalm som det eneste stedet i Søgne. Trolig plantet på 1930-tallet for å binde sanden? I buktene ute i skjærgården vokser et liknende gras, men det er strandrug. For mange tror dette er marehalm, men det er det ikke. På strandrugen er strået høyere, bladene er flate og det blågrønne «belegget» beskytter graset mot uttørring. Marehalmen takler problemet elegant ved å rulle bladene sammen, og den vokser i tette tuer i motsetning til strandrug.
Hvordan kom så Åros strandsti i stand?
Stien er et spleiselag mellom Søgne kommune og Staten der det også kom inn et tilskudd av Spillemidler. Egentlig er det et mirakel at en kunne få til en strandsti ved så sårbart område som ved utløpet av ei elv. På slike steder er det mange hensyn å ta! Men halvparten av stien, fra Årosbrua og ut til midt på stranda, ble ferdig allerede i 2008. Så fulgte en lang og ufrivillig pause, det gjaldt en hytteeier som protesterte mot å la stien passere videre mot Åros Feriesenter. Denne gav seg først etter å ha tapt en rettssak. Dermed kunne arbeidet fullføres, til en regning som til slutt lød på 2,5 millioner kroner. Åros strandsti stod ferdig i all sin prakt ved nyttårsaften 2015. Det var Arnfinn Håverstad som var prosjektleder for Søgne kommune, og uten tvil ble det hele en lang og tung prosess. Men Arnfinn hadde den gjennomføringskraften som skulle til. Som ved så mange andre slike tiltak: Vi er ham en stor takk skyldig!
Litt historie
Fra midt på Årosbrua kan du se Førebommen/Føreidbommen et par hundre meter lenger oppe i elva. Det er en steinhaug med en stake. Her var det i sin tid, i alle fall på 1800-tallet fram til Dampsava innerst i Høllebukta brant den 10.august 1888, en bom for fløtetømmer. Fløting skjedde i stor stil fra langt oppe i elva. I Høllen var det i 1875 hele sju menn som ble betegnet som tømmerfløtere. Året etter ble det for eksempel fløtet hele 14 000 tylfter tømmer ned elva, en tylft er 12 stk. Dampsaga saget som navnet sier opp tømmeret, og mye materialer ble fraktet av «Søgneslupper» til Danmark. Oi, her kunne det vært mye å fortelle!
Hva kan en så ellers formidle for dem som er noe ukjent, på en tur på strandstien? Jo, først litt om elva. Hvor den kommer fra og områdene den renner gjennom. At det er ei typisk flomelv: Hvem kan glemme storflommen midt i oktober 1976? Selvsagt om den nevnte tømmerfløtinga og dampsava. Ikke å forglemme litt om gården Åros og Årossanden.
Laks!
Men særlig om laksefisket, det er spennende! Den største laksen jeg vet om som er tatt i elva, ble fanget i garn ved Søgnefossen under krigen. Den var på 17 kilo, fortalte Andrea Stausland, f. 1904, til meg.
Ved utløpet av elva er der en god del stedsnavn som forteller at dette fisket har vært viktig, vi har navn som Stien, Stifjorden, Stifjellet, Store og Lille Vagleskjeret, Vagleskjerveien, Slennan og Nodefjellet! Stien er det gamle navnet på Årossanden, sa Arne Sangvik (f. 1901) og Fridtjof Aaraas (f. 1920). Det var all grunn til å tro, mente de, at det her i sin tid stod en laksestige. Vi sier jo «stie» i Søgne, og de uttalte ikke navnet som om det var en sti: Sti(g)en og Stien har jo forskjellig trykk.
Oppe fra denne stigen på «Stien» ble fiskens bevegelser observert. Var laksen gått i nota? Fjorden utenfor, dvs. østligste del av Høllefjorden, har fått sitt navn etter denne stigen, likeledes fjellet like ved: Stifjorden og Stifjellet. På Vagleskjerane stod det sannsynligvis laksevagler, dvs. mindre stige-liknende oppbygninger, slik som vi i dag kan se i utløpet av Mandalselva. Til og med en egen vei på sanden har blitt oppkalt etter disse skjærene, så stigene/vaglene må ha vært viktige. Som navnet tyder på, ble nota gjerne satt ut ved Nodefjellet (ytterst på Stifjellet), eller en kunne stå der og observere. Og på det flate berget på Slennan ytterst på Grunnholmen ble garn og not tørket på et stokkestativ; slike kalles slenner.
En annen tradisjonsbærer, Olaf P. Borøy, f. 1930, fortalte meg at han som gutt hadde vært med sin far og fisket med landnot ved Åros. Faren Thomas Pedersen, Børøya, f. 1888, kastet da nota til begge sider fra Stifjellet lengst øst, både mot Tråseviga (å «tråse» er å sanke hogstavfall) og mot sanden, helst det siste. Fisket var fra 15. april og utover. Andre som kunne være med på fisket i fjorden, var Petter Pettersen, Bernt Andreassen, Magnus Olsen og Jørgen Olsen, alle fra Børøya, dessuten Magnus Mortensen i Amfeneset. Selv kan jeg ikke glemme hvor moro det var da Simon Oftenes fra Solta, nevnte Magnus og Reidar Johansen fra Langenes bermet (dro opp nota), riktignok var det fra vest på Høllebakken. De virket ganske fornøyd med kastet, selv om de bare fikk 7-8 laks og sveler (laks under 3 kg). Dette var ca. 1960. Tyve år senere kunne vi se bilde av en kry Reidar i avisen: Da hadde han fått en laks på hele 25 kg i garn ved Hellersøyane øst av Hellesund. Min far John kom stadig hjem fra sitt arbeid på Verven og fortalte hvor ofte han så laksen hoppet i fjorden. Arne Sangvik fortalte at han og en nabo i vest, Jarl B. Berntsen, f. 1923, en gang ca 1960 hadde stått på nordsida av Nodeholmen og veddet om hvor mange ”laksehopp” de kunne observere i løpet av fem minutter: Svar: 105! Da var det jammen mye laks! En må gå ut fra at det var lite vann i elva og at fisken ble stående i fjorden på vent.
Mer om Fredrik Aaros
Nettopp ved Sandefjellet la han og tre venner til med seilbåten «Lady Nancy»da de var på vei til Storbritannia så tidlig som i begynnelsen av juni 1940. De kom fra Sjømannsskolen i Arendal, og Fredrik var oppe hos familien for å si farvel. 12. august tre år etter tok han sitt eget liv under dramatiske omstendigheter for ikke å røpe sine hjelpere, det var på Rudsjordsheia i Kvås, Lyngdal. Minnesmerket på Åros ble innviet 12. august 2020. Kunstner var Erik Pirolt.
Årossanden
Ellers så vokser jo elvemunningen på seg år for år. Nevnte Fridtjof kunne huske at i hans barndom var både Store og Lille Vagleskjæret (de to nevnte små skjærene utenfor Årossanden) frie, nå er de innkapslet i sand, særlig det minste. Når kan vi vasse helt ut til Saltholmen?
Rundt 1920 kom et forsøk på å utnytte all sanden industrielt. Et firma, «A/S Åros», ville støpe skipsskrog av betong. Men etter kort tid viste det seg at sanden på Åros var for finkornet for formålet. Dermed ble det hele oppgitt. Ca. 15 år senere oppdaget byfolk at Årossanden var ei fin badestrand. Der kom kafe. Siden vet vi jo hvordan dette vokste i omfang. Selv hadde jeg jobb hos B. Roald Johannesen sommeren 1965, han drev Åros Camping på den tiden, og der var en mengde turister. Mitt arbeid for fem kroner timen bestod i å kjøre rundt med hest og kjerre og samle opp søppelsekkene blant alle teltene i området. Oppdraget videre var, sammen med en kamerat fra Stausland, å laste dem om bord i en jolle med påhengsmotor og brenne det hele på Rauskjæret ute i fjorden! Tilsynelatende var det ingen på den tiden som reagerte på slikt! Heldigvis har tidene forandret seg …
Årosmasta
Ei stor mast, hele 155 m høy, knyttet til det militære, ble reist på jordet nord for den nåværende Årosveien i 1960. Den ble revet i februar 2009. Forsvarets behov var ikke lenger til stede, etter at Åros stasjon (en bunker lenger oppe med avansert radiosambandsutstyr) ble nedlagt samme høst. En av årsakene var også at basehoppere hadde benyttet masten, og en ønsket å hindre uønskede personer i å ta seg opp i den, forklarte daværende driftsleder Einar Karlsen fra Forsvarsbygg på Kjevik.
Årosmasta var et landemerke for båter og skip på sjøen, fungerte trolig også som lynavleder for de mange i nabolaget. Min far fortalte i 1961 at da han kom fra reketråling i Skagerrak, så han lysene på masta faktisk før lyset på Songvår fyr.
Ellers fortalte en venn av meg at han ble budsendt for å bistå med sine franskkunnskaper i 1960, da to franske mastearbeidere bodde på Marens kafe på Tangvall. Denne het egentlig Søgne Gjesteheim, senere kom Søgne Møbelsenter der, så den nye Teigengården.
Dramatikk på Årosmasta
I VG for 31. oktober 1999 er det et stort oppslag fra Søgne, med overskrift «Dinglet for 57.000 i timen». Dagen før, en lørdag, hadde to basehoppere slengt seg ut fra toppen av masta. Den ene, ei kvinne, ble hengende i en bardun i flere timer. Det var svært dramatisk, jeg husker jeg stod på verandaen hjemme med kikkert og så på. Under masta var det mye oppstyr, med helikoptre, faktisk fjellklatrere, ambulanse og masse tilskuere. Men det gikk godt! Søgne ble nok en gang berømt over hele Norge, Årosmasta også ..
Stakkars gris
Under krigen laget okkupasjonsmakten en attrapp-flyplass (en narreflyplass) på Årossletta innenfor sanden, forteller Kjell J. Bråstad i «Søgneboka». Markeringslys ble satt opp, slik at engelskmennene skulle tro at dette var den på Kjevik. Årosstranda ble minelagt og fikk piggtrådsperringer. Midt oppi alt dette virvaret drev bøndene på gården sine jorder. Det fortelles at britene en gang slapp ei bombe over «flyplassen». Jernsplinter føyk og slo inn i trærne slik at sagbrukene fikk problemer med Åros-tømmeret i lang tid etterpå, skriver bygdebokforfatteren. Ingen mennesker kom til skade, men en gris fikk sjokk og måtte avlives.
