Lysløypa mellom Årstøl og Lia

Aslak Wigemyr fylte nitti dette året. Ofte er han å se på spaserturer langs Tangvallveien. Han bruker gåstol som støttepunkt, når muskulaturen signaliserer behov for det. Det er nettopp vei og veistrekninger som har vært hovedfunksjonen hans i livet. Som ansatt i Statens vegvesen ble det hoved-karrieren i førti år, mens farsgården, på Årstøl, ble driftet i forhold til hva tiden tillot. Det ble gårdsdrift på si, med melkekyr og sauer. Årstøl ble basen i livet for familien. Etter hvert ble gården videresolgt. I 2015 ble Aslak enkemann og valgte så etter vært å kjøpe seg leilighet på Tangvall, der han bor i dag.

Det er i møtet vårt her jeg får oppleve noe av det glødende engasjementet i fortellingen hans. Ønsket hans er å vise frem takknemlighet på vegne av hundrevis av ski- og friluftinteresserte. Han vil formidle en stor takk til en Søgne-mann han ønsker hedret. Og som Aslak sier det; den personen ble ikke satt stor nok pris på og fikk ikke tilstrekkelig nok takk for innsatsen. Det er lysløypas «FAR», Aslak forteller meg om. Han som opprinnelig utløste muligheten for at Årstøl skiarena i Søgne, noen gang ble til.

– Hva var det som egentlig skjedde?

Aslak ivrer etter å få frem budskapet. Han forteller om da han første gang fikk besøk av Helge Andersen. Søgne-mann, opprinnelig utdannet gartner og med karriere fra Forsvaret, mens hovedfunksjonen i livet ble tjeneste for Kristiansand kommune, som leder av Park- og Idrettsetaten, i utallige år. Med sitt politiske engasjement og sin erfaring, visste han å jobbe i de kanalene som la til rette for innovative gjennomslag. Det var i tanker om en mulig lysløype på Årstøl han en dag kom til Aslak med sine planer. Som frilufts- og mosjonsinteressert var Helge svanger i sitt ønske og i sin målsetting om å skape lokal skikultur for Søgne-folk og andre i fremtiden.

Det var da Helge hadde brukt utallige timer av fritiden sin, at han kom til Aslak med planene. Han hadde bestemt seg for å satse på Årstøl-området. Han hadde sett og forstått at det stedet, på en måte Søgnes tak, ville bli den beste plassen i nærmiljøet, for å skape ei lysløype med tilstrekkelige snøforhold. Det var på begynnelsen av åttitallet Helge gikk i Årstøl-skogene og sonderte. Han var i sin beste alder, med kart og kompass og blikk for best mulig løypetrase i det rette terrenget. Motbakker, utforbakker, hellinger og synsinntrykk naturen i seg selv bidro med, lå til rette. Helge vektla at skiløperen skulle få oppleve å få med seg det vakre i naturen, som krokete furutrær med høy alder og med vill utforming. Fantasien formet de 3300 meterne. Det var da han gikk til Aslak som grunneier av hovedparten av meterne i løypetraseen, og ba om lov til å anlegge lysløype på eiendommen hans. Aslak hadde ingen innvendinger, tvert imot. Det samme med Bendine Årstøl Birkeland, den andre gårdeieren. Hun var like positiv og syntes det var voldsomt greit om lysløypa kunne bli til.

– Kan jeg gjøre noe godt for ungdommen i Søgne, så er det bare å sette i gang, var den klare beskjeden til Helge.

Den tredje gården tilhørte Jens Repstad, i Lia. Han ga klarsignal på samme måte.

Så kom byggingen, ryddingen og alle stolpene med tilbehør, innkjøpt på Kristiansand Elektrisitetsverk. Aslak betjente traktoren og kjørte 105 stolper og utstyr. Helge administrerte og praktiserte. Det ble bortimot 3.000 timer med frivillighet. Litt sprengning et par steder måtte til. Ryddeprosessen i skogen ble omfattende, og Aslak nevner Robert Andersen som en av de som var veldig ivrige. Det var enda to-tre eldre til, uten at han husker navn. Odd Egil Langeland og Olav Fossestøl stod for reising av stolper, strakk kabler og monterte lamper, forteller Aslak. De var vant med slikt arbeid via yrket sitt. Det ble stolpe-reising med jenstøtter, splitt og kil, et solid feste for bestandig. Skihytta og løypemaskinen kom til i senere tid, men det ble den yngre garden som tok seg av dette, uttrykker han.

Tretti år senere kom så jubileumsfesten på Heimklang, i regi av Søgne Skiklubb. Aslak og Helge var invitert, sammen med mange andre. Det ble utdeling av blomsterbuketter og heder og ære fordelt, Aslak fikk sin og Helge sin, men uten at folk forstod den virkelige grunnleggerens innsats godt nok, etter Aslaks mening. Skiløypas grunnlegger fikk ikke den honnøren han fortjente.

Skyting var min store idrett, forteller Aslak. Så kommer han inn på noen av vennene sine fra ungdommen. Oddvar Myran, Roald Sløgedal og Rolf Follerås. – Alle de husker jeg godt og vi møttes ofte på lekeplassen ved skolen på Eikså. Den ble arena for håndballkamper vi spilte, mot Søgne, AK 28, Øyslebø og Holum. Derfor var jeg knyttet mye mot vest i ungdommen. Den største opplevelsen i idretten ble deltakelse på landsskytterstevner og norgesmesterskap.

– Økonomien i lysløypeprosjektet ble timeregnskapet til den enkelte frivillige. Her fremkommer Torstein Wigemyr som den med flest timer. Helge vektla nøyaktige timelister hos hver og en av de frivillige, som igjen dannet grunnlaget for refusjon av tippemidler. Det området passet Helge også nøye på. Han så til at rett ble rett, og dermed ble et vesentlig økonomisk bidrag kreditert skiløypas regnskap. Uten Helge Andersen, heller ingen lysløype på Årstøl, avslutter Aslak Wigemyr i takknemlighet, på vegne av utallige interesserte.